Her har det bodd folk lenge
Simenstad gard har vært i Gisles familie siden 1771, men den har aner tilbake før vikingtid. Simenstad har vært en av Ringsakers storgarder, og er bygd for en tid det var vanlig med mange folk på garden. Hva som er en storgard varierer fra distrikt til distrikt. Er det størrelsen på garden, mengde skog, utmark, antall husmannsplasser, hus eller fasiliteter for selskapelighet. Det kan diskuteres, men Simenstad tilfredsstiller disse kriteriene.
I Mjøsområdet var det tidlig bosetning. Her er det frodig og fint å drive landbruk. Arkeologer forteller at det bodde folk her lenge før Kristi fødsel, ja faktisk 2–3000 år før Kristus.
I vikingtida ser det ut til at Simenstad har vært en gammel tingplass. Et tingsted ble gjerne plassert på et kjent og synlig sted, et naturlig åpent område, slette eller et høydedrag og ble bare kalt for «tinget». Tinget spilte en sentral rolle i samfunnet i vikingtida. Vi skulle gjerne visst hva som foregikk av tvister og konfliktløsing på disse rettsmøte som fant sted her på garden.
Vikingkvinna på Simenstad
Garden Simenstad, tidligere Sigmundastadir, har navn etter en ukjent Sigmund. Han var trolig en som i yngre jernalder (ca 500 år etter Kristus) gjorde krav på nytt land, en «landnåmsmann». Menn på Sigmund sin tid ble brent og gravlagt i flatgraver, hauger og røyser.
På Simenstad ble det i 1905 gjort flere funn fra vikingtida i forbindelse med åkerbrytning på et gammelt jorde. De støtte på to mannsgraver ett sted, og en kvinnegrav et annet sted. Mannsgravene forteller om hvordan en bonde var utstyrt i grava for å vise sin rang og rikdom, bla. når de dro til marked, blotfest eller tingmøte. Dette var utstyr de måtte ha med seg til det neste livet.
Foruten disse to våpengravene over menn, ble det på Simenstad funnet ei kvinnegrav. Her dreier det seg om smykker. Smykkene er støpt i bronse. Det var vanlig at to like spenner festet den side og vide kjolen til skulderstroppene. Spennene er typiske for vikingtida, de er ovale, bortimot 10 cm lange og kan ligne på en stor bille. Det tredje og ganske store bronsesmykket, som er flik av en rikt ornamentert spenne, har trefliket form som et trekløver. Som de to andre smykkene er den tredje spennen dekorert med dyrefigurer. Dette tradisjonelle og tradisjonsrike smykkesettet stammer utvilsomt fra ei gift kvinne – den som styrte husholdet på en fri bondes gard. Smykkene laget i bronse. ga nok høg status, de har tilhørt en husfrue.
Det fargerike festskrudet, som vi vet ble båret av kvinna på Simenstad og hennes likeverdige, – gikk opp i luer på likbålet. Bare de nokså forbrente smykkene er bevart som vitnemål om moter og status. Til tross for sterke brannskader, er det ikke vanskelig å hente vesentlig informasjon ut av funnene.
Handtaket på en nøkkel i bronse har tidstypisk dyredekor. Stasnøkkelen hadde både en pryd- og en nyttefunksjon, og hørte til skrinet der familiens verdisaker ble oppbevart. Men den var også noe mer, nemlig det synlige beviset på eierens overordnede posisjon. Det var gifte kvinner med en stor husholdning som hadde med gardens nøkler over i dødsriket.
De lange linjer
Alle som besøker Simenstad kommenterer at det må være spesielt å ha så mange bygninger å ta vare på. Ja, det trengs stor arbeidsinnsats og kjærlighet til gamle hus. Men vi får også mye tilbake og har et interessant liv. Vi kjenner kontakt med tidligere generasjoner og deres innsats, –vi setter pris på å gå i samme tunet og i de samme rommene som mange har gått før oss. Da skjønner du at livet ditt bare er en liten prikk i den store sammenhengen. Bærekraft er et ord i tiden, –på en gard er bærekraft en naturlig holdning og vane som har vært til alle tider.
Gardstunet
Utsikt over brede bygder og et glimt av Mjøsa hører med i det gode livet på Simenstad. Vi skal nå se litt på gardsarkitketuren.
Hovedbygningene stammer fra 1700- og 1800-tallet. For å følge selskapsskikkene i Ringsaker ble hovedhusa bygd med både storstue og sal. Tunet slik det framstår i dag, skriver seg fra slutten av 1700–tallet. Rundt 1900 fikk hovedbygningene preg som hvite sveitserhus. Mer om dette og om uthusbygningene senere.
Anlegget har høg antikvarisk verdi og var av de første i landet som fikk Olavsrosa i 1997, en utmerkelse gitt av Norsk Kulturarv for vern gjennom bruk. Simenstad har fått mye anerkjennelse for dette arbeidet og for vertskapsrollen.
Peder den første
Peder Christophersen (1744-1827) fra Svennes på Biri, kjøpte garden Simenstad i 1771. Gisles slekt stammer fra han, derfor navnet Peder den første. Peder var født på den storslagne garden Svennes på andre sida av Mjøsa, og det forklarer kanskje den spesielle prioriteringen med så mange stuer og saler på Simenstad.
Peder hadde nok med seg bra med midler da han kom til Ringsaker, for han utrettet imponerende mye i de første tjue årene han hadde garden. Da han startet, var det stort forfall på garden. Peder valgte å bygge nye hus i inntunet. Simenstad er mye preget av denne driftige karen fra Svennes på Biri.
Rommet mellom husa –inntun og uttun
Hovedbygningen på Simenstad ble bygd i 1775. Føderådsbygningen, altså kårhuset, antas være fra rundt 1785. Simenstad hadde det tradisjonelle inntunet med bygninger i en tett firkant; to hovedbygninger, stabbur og en bubygning. Dette var et hus med mange praktiske funksjoner som bryggerhus og verksted for ulike håndverkere. Skomakeren, skredderen, salmakeren og snekkeren kom etter avtale.
I samme bygning som verkstedene lå også eldhuset med den første bakerovnen på garden. Ovnen var en stor nyvinning som de store gardene rundt Mjøsa tidlig tok i bruk, og som gav muligheter for viktige endringer i matlagingen. Den over hundre år gamle bakerovnen på garden i dag, er i stadig bruk, og er den andre bakerovnen på garden.
I uttunet var det fjøs, låve, stall og Fræmenstall. Hesten var nesten menneske, og stallen var derfor plassert mellom uthusbygningene og hovedbygningene.
Hva ble husene brukt til
Bubygningen ble tatt ned på slutten av 1800–tallet. Føderådsbygningen ble da løftet opp, og det et ble bygget kjeller under hele huset for å romme nytt bryggerhus med plass til bakerovn, takke, bryggepanne, slaktebenk og sted for klesvask.
Bakerovnen, som også tar en del av naborommet, har plass til tretti brød. Kjelleren fikk også fruktlager og jordkjeller. Inngangen til disse praktiske bruksrommene ble nå vendt mot uttunet og drifta. Arbeidet ble gjort i 1899. Året før ble det lagt inn vann.
Alle bygninger fikk innlagt vann i 1898, elektrisitet kom i 1915. Kammerset, som ligger ved oppkjørselen til garden, var drengestue med smie og potetbu i kjelleren. Ved kammerset ligger en dam, som opprinnelig ble bygd som branndam.
Stabburet
Stabburet er fra slutten av 1700-tallet. I forbindelse med flyttingen 100 år etter, ble det bygd på svalgang foran hele langsida mot uttunet.
Stabburet var et veldig viktig hus på en gard fordi mesteparten av maten ble oppbevart der: flatbrødet, mjølet, kornet og saltmaten Det var kokka på Simenstad som hadde nøkkelen til stabburet. Maten skulle ofte vare et helt år, det krevdes mye planlegging og god økonomisering for å få dette til.
Klokketårnet
Da stabburet ble flyttet i 1907, fikk det klokketårn i sveitserstil med kryssformet saltak og et kjegleformet midtparti. Tårnet skal være laget av Anders Haugli, eller Anders Tømmermann som han også ble kalt. På værhanen står initialene «DS & AS» – Dina og Ansten Simenstad, som var gardbrukerparet den gangen, og som er Gisles oldeforeldre. På Simenstad troner stabburet med sitt flotte klokketårn høyt over tunet og ønsker folk velkommen.
Sveitserstil
I perioden 1860-70 ble bygningene dekorert innvendig av maleren Anders Rud – dette er bevart helt intakt i dag.
Fra 1870 og et par ti-år framover satte Grethe f. Gjestvang og Haagen Simenstad sitt preg på bygningene med ombygging til sveitserstil utvendig. Føderådsbygningen var tidligere rosa med beige markeringer rundt vinduene og ble nå ble malt helt hvit. Hovedbygningen var tidligere rød, og ble nå også hvit. Rød var lenge ei billigere farge.
De flotte «broderiene» i inngangspartiet på føderådsbygningen kom til i 1872. Lysthuset ble også bygd da. Snekkerglede kalles disse utskjæringene fra sveitserstilen.
På begynnelsen av 1990 – tallet fikk også hovedbygningen inngangsparti med utskjæringer. Far min, Arve Skurdal, kopierte utskjæringene på føderådsbygningen, et arbeid vi er svært glad for. Vi har i nyere tid valgt å markere sveitserpreget ytterligere, med lys olivengrønne markeringer.
Driftsbygningene
I 1891 ble det bygd et steinfjøs inntil en gammel låve, plassert øst-vest. Alle steinmurene på Simenstad er bygd av limstein, også kalt kalkstein. Steinen ble hente fra eget steinbrudd på Simenstadhøgda. Også i dag er bruddet verdifullt. I nyere tid har vi restaurert alle murene i hageanlegget med stein fra bruddet på høgda.
I 1894 ble det bygd ny stall i stein, i vinkel med fjøset. Gisle bygde en ny del av låven i 1986 og i 2017. De nye låverommene inneholder lagerrom og korntørke. Låven har beholdt samme form som den gamle.
Stallbygningen, som ble bygd ca. 1780, ble fredet i 1923 som eksempel på en storgardsstall fra 1700 – tallet. Hovedstallen hadde plass til 14 hester, og Gjestestallen, eller Fræmenstallen, som vi kaller den hadde plass til 4 hester.
Stallinnredningen med dreide søyler ble flyttet til Hedmarksmuseet i 1927. Ett av spilltauene er stilt ut der.
Kjøkkenet
Bakerovnen og bryggerhusrommet kom altså på plass på slutten av 1900 -tallet da det ble bygd ny kjeller under Føderrådsbygningen. Da Gisle kom til Simenstad gjorde han om kjøkkenet i 1982.
I forbindelse med at jeg skulle satse på arbeidsplass hjemme, ble kjøkkenet og noen kjellerrom i hovedbygningen restaurert og det kom ny kjøkkeninngang. Dette omfattende arbeidet ble gjort i 2008.
Hageanlegget
Hagen har vært anlagt i to epoker, første fase var på 1860-tallet, siden rundt 1910. Vi har restaurert deler av den gamle bondehagen, og i perioden 2004–2018 har steinmurene blitt reparert og det er bygd nye.
Det var i Gisles oldeforeldre Dina og Ansten Simenstad som startet med å anlegge hagen i 1880-årene. Amtsgartner Nordstrøm forteller at på Simenstad ble det anlagt en park. Det høres ambisiøst ut med park på en gard, men de store trea på veg opp mot lysthuset, gir en parkfølelse.
Gisles mormor overtok hageinteressen. Som mange andre døtre fra garder, gikk hun på gartnerskole, og var med på å anlegge hagen 1910–1911. Aske alléen på vegen nedfor garden ble plantet av henne i 1913.
Lysthuset
Lysthuset ble satt opp i 1872, samtidig med at husene endret fasade til sveitserstil. Det sekskantede lysthuset har vakre, dreide ballustre. Huset er plassert på det høgste punktet i hagen, det står på en steinrøys og har terrasseringer etter kinesiske forbilder, her bygget i åkerstein.
I 2003 oppførte vi nytt brønnhus, inspirert av et gammel bilde. Det sjarmerende vesle huset i tunet, er sekskantet og med kuppeltak. Huset er kopi av brønnhuset fra 1923 på Samsal gård ved Ringsaker kirke. I brønnhuset ligger den gamle brønnen.
Husmannsgrenda
Ringsaker er den kommunen i landet som hadde flest husmannsplasser. Simenstad hadde seks, alle lå på høgda ovenfor garden. Plassene lå slik at de opplevdes som ei grend. Du kan finne ut mer om dette her, les artikkel om Snekkerstua og husmannsgrenda.
Vårt ønske var opprinnelig å ta vare på dette miljøet, og la ned mye arbeid her de de først årene. Dette var på begynnelsen av 1990 – tallet, og vi mått dessverre gi opp å bevare alle. Vi fikk ingen støtte fra miljøer som i dag ville lovprist prosjektet med å ta vare på husmannsplasser.
Vi føler sorg over det som er borte, men trøster oss med at alle husene er blitt grundig dokumentert. NIKU har dokumentert alle plassene svært godt.
Vi har valgt ut plassen Snekkerstua som vi vil ta vare på og dele med andre. Her vil folk også kunne oppleve ei kopling til Alf Prøysen og hans liv og diktning. Som kulturformidlere kan vi formidle husmannskulturen i et autentisk kulturlandskap.
Artikkel om Simenstad
Utdrag fra boka «Gamle hus–Inspirasjon og mange gode råd»
Tekst av Else «Sprossa» Rønnevig.
Simenstad Gard – atmosfære og ekthet
Simenstad er en av storgårdene på Hedemarken med røtter tilbake til vikingtiden. Gården ligger mellom Hamar og Lillehammer, et ”steinkast” unna Alf Prøysens barndomshjem på Rudshøgda. Vertskapet på Simenstad deler gjerne kulturarven med andre ved å åpne hjemmet sitt til temabaserte mat- og kulturopplevelser.
Skapt for selskapelighet
Det er livets store dager som feires på Simenstad Gard hos Brit Skurdal Braastad, Gisle Braastad og sønnen Peder. Ekthet, nærhet og matglede er stikkord når gjestene inviteres inn i 1700-tallsbygninger med en sjel og atmosfære som skapt for selskapelighet og opplevelser. Her holdes festmiddager, brylluper, jubileer, gardsjulebord og matkurs. Brit og Gisle tok for første gang imot betalende gjester under De olympiske vinterleker på Lillehammer i 1994 og var såkalt VIP-gård. Åse Kleveland og 60 kulturministre fra hele Europa har kunnet glede seg over å få besøke et hjem i Norge. Men før de kunne åpne dørene, måtte gården rustes opp.
Et attraksjon blir til
Fra sidelinjen har jeg fulgt prosessen på Simenstad Gard helt fra OL-tiden. Jeg har sett hvilken enorm økonomisk satsning som er gjort, og det omfattende arbeidet som er lagt ned. Interiørene var særdeles godt bevart, men det måtte tilrettelegges for å kunne ta imot store grupper til middag. Utvendig er alle bygningene satt i stand på beste antikvarisk vis. Det store hageanlegget, som landskapsarkitekter kaller «Romantisk bondehage», er under restaurering, og husfruen er lykkelig innehaver av både urte- og kjøkkenhage. I generasjoner har frukt og bær blitt lagt på glass og brukt i desserter og kaker, og her blir tradisjonen videreført. Næringsgrunnlaget på Simenstad er dyr, korn og skog, men verten Gisle trives også godt når han får skjenke edle dråper og kåsere om Braastad-cognacen i forbindelse med sine cognackurs.
Nytt liv til den gamle bakerovnen
AGA-komfyren, som har vært Brits drøm lenge, er endelig på plass og har blitt hjertet på det nye gardskjøkkenet. Langtidssteking, langtidskoking og fargerike grønnsaker er blitt hennes varemerke. I mange år var bakerovnen på Simenstad ute av bruk, den trengte til en overhaling, men det var en utgift som sto langt nede på prioriteringslista for det som skulle gjøres på gården. Brits svigermor Marie Braastad, som nå er over 90 år, syntes imidlertid at det var for galt at den store bakerovnen på gården ikke var i bruk. Hun var utålmodig og mente det nå var på tide å få den reparert. Et solid tilskudd fra henne gjorde at det ble fart i sakene. Tradisjonsmurer Espen Marthinsen fra Nittedal, med spesialkompetanse innen restaurering av gamle bakerovner, var den som fikk oppdraget med å få bakerovnen i funksjon igjen. Ved flere anledninger har jeg vært invitert til å holde bakerovnskurs på Simenstad, vakrere bryggerhus og bedre bakerovn skal du lete lenge etter. Alle er opptatt av godt brød, og det å bake sitt eget brød og få det med seg hjem bringer fram gode følelser. Brit forteller at menn er fasinert av den store ovnen, av byggverket, teknikken, flammene. Kvinnene vil gjerne lære om forskjellige melsorter og ulike former for brød.
Et minne for livet
Førjulstida er travel på Simenstad. Den gamle gården er en fantastisk ramme rundt en av de sterkeste tradisjonene vi har her i landet. I duften av julekrydder og i skinnet fra lyspeisen forsyner gjestene seg fra rykende gryter på AGA-komfyren, på det nyrestaurerte gardskjøkkenet.
Det er dekket på i festsalen, spisestuen eller på kjøkkenet. I stasstuene venter kaffe og julekaker på stettefat, og kanskje følger det med et overraskende besøk i det unike bryggerhuset med bakerovn.
Simenstad Gard er også et av de spesielle stedene med høy kvalitet som er tildelt Olavsrosa, som borger for kvalitet. Merket er forpliktende for eierne og garanti for gjestene. Det er veldig bra. Besøk på denne gården er et minne for livet. Med det ønsker jeg alle dere som er glad i god mat i vakre omgivelser, god tur til Simenstad Gard, til Brit, Gisle og Peder.
Brits tanker og erfaringer
En hjemme hos opplevelse
Et selskap på Simenstad er et selskap hjemme hos oss, gjestene inviteres inn på gardskjøkkenet som både er restaurantkjøkken og privatkjøkken. Vi opplever ikke det som vanskelig. Tvert imot gir dette en nærhet til gjesten som vi setter pris på. Det nye gardskjøkkenet har forøvrig fått navnet «Nobelkjøkken». Bakgrunnen for dette er min interesse for litteratur og mat. Jeg er utdannet cand.philol. med litteratur hovedfag, kulturhistoriske fag og har matstudier. Da vi skulle gjøre om kjøkkenet på Simenstad, lot jeg meg inspirere av de tre nobelforfatterne i Norden – Bjørnstjerne Bjørnson, Sigrid Undset og Selma Lagerlöf. De tre forfatterne hadde alle så vakre hjem. Jeg valgte å hente ideer derfra da jeg ønsket å innrede et «historisk kjøkken» med høg komfort.
Å dele glede med andre
Norsk Kulturarvs filosofi «Vern gjennom Bruk» har hele tiden vært vår filosofi, men vi har alltid i bakhodet å ikke slite ned kulturverdiene. «Masseturisme» er helt uaktuelt. De malte gulvene på Simenstad er ikke glad i stiletthæler. Vi ber derfor om at gjestene tenker over skotøyet når de skal hit.
Når vi åpner hjemmet vårt på denne måten, bidrar inntektene til vedlikeholdet, og det hjelper dessuten på motivasjonen. Målet vårt er å ta vare på Simenstad og å gjøre det mulig for neste generasjon å overta. Vi ønsker å ha et hyggelig og interessant hjem og å skape gode opplevelser for gjester og vår egen familie. Ofte er det tungt å komme i gang når en er alene. Når selskapet er over, er vi glad for å ha truffet enestående og interessante mennesker. «Babettes gjestebud» har et viktig budskap, og vi kan skrive under på at folk blir snille av god mat og spesielle omgivelser. Det ville vært trist om det bare er i jula at storstua skulle bli brukt, og salene kanskje bare et par–tre ganger gjennom livet.
Vi er glad i å være vertskap, det er jo derfor vi har valgt dette yrket. Når vi bruker livet vårt på å sette i stand denne garden og har viet oss til livsoppgaven, er det meningsfylt å få vise fram og dele dette med andre.