Simenstad er en storgård i det vakre Mjøslandskapet. Fra gården kan man se husmannsplassen der Alf Prøysen vokste opp. Den flotte storgården troner på en høyde med utsikt til Rudshøgda, og med Mjøsa i det fjerne. Stemningen fra Alf Prøysens tekster hviler over landskapet.  

Like nedenfor, nærmere bestemt om lag en kilometer unna, ser man det gamle Prøysenhuset, museet og aktivitetssenteret som ble åpnet i 1997, der Brit Skurdal Braastad tidligere var leder.– Der ligger også Prestvegen, som fører til husmannsplassen Prøysen, der Alf Prøysen ble født og vokste opp. Det var her han hentet det meste av sin inspirasjon, fra mennesker og miljø, som har boret seg inn i den norske folkesjela, sier hun. 

Alf Prøysens trange veg
Når den gamle stabbursklokka klinger på Simenstad, er det lett å forestille seg hvordan det var for 70–80 år siden, den gang husmannssønnen Prøysen tjente på gårder i Ringsaker som sveiser og griskokk. – Fordi han var kjent for å være upraktisk, klønete og redd for hester, trivdes han best med mindre krevende oppdrag. Han foretrakk helst å stelle med griser eller gjøre arbeid på jordene, der han kunne være i fred med sine tanker. Drømmen fra barneårene om å bli kunstmaler fulgte med, og to ganger søkte han Ringsaker kommune om 150 kroner i stipend for å gå kunst- og håndverksskolen, men fikk avslag, forteller Brit. 

Prøysen ble aldri profet i sin egen bygd, og da han var 25 år, flyttet han derfra og tok seg jobber på gårder i Akershus. Han endte til slutt på en gård i Asker, og det resulterte i at han fikk kontakter i revymiljøet i Oslo. Da ble veien videre kort til forfatterskap og visekunst på heltid, og selvtilliten vokste.

Braksuksess
– Da han kom med visesamlingen «Drengstu’viser» i 1948, opplevde han braksuksess. Den solgte i 100 000 eksemplarer, og det ble turnéliv, fulle hus og stormende jubel. Senere sa han med en smule selvironi: «Det var det året je ble sjenni», forteller Brit. Samtidig legger hun til at spesielt to mennesker hadde stor betydning for Prøysens utvikling. Det var ungdomsvennen Knut Fjæstad og moren Julie.

– På grunn av sitt unike talent falt Prøysen utenfor det miljøet og samfunnet han vokste opp i, og han ble betraktet som en underlig skrue i hjembygda. Det kunne lett ha endt i resignasjon og at han ga opp drømmene. At to nære personer trodde på ham, ga ham håp og bekreftelse, noe han sårt trengte. Han hadde ikke bare gode følelser for hjembygda. I miljøet han vokste opp var det store sosiale forskjeller. At en husmannssønn drømte om å bli kunstmaler og dikter, ble ikke akkurat møtt med aksept og forståelse. Samtidig var det her han ble formet, hvor han kjente tilknytning og hadde røtter – og det gjenspeilet seg i alt han skapte, i hundrevis av viser, dikt og fortellinger. Alf Prøysen favner vidt og rører oss dypt. Rudshøgda og Prestvegen er bare rammen han plasserer innholdet i, sier Brit.

100 års jubileet

I 2014 var det nye Prøysenhuset på plass. Det er plassert rett ved husmannsplassen, og åpnet dørene akkurat i tide til 100-årsmarkeringen av Norges største visekunstner, som ble født 23. juli 1914, og som gikk bort bare 56 år gammel, 23. november 1970.

– Prøysen etterlot seg en utrolig produksjon av svært høy kvalitet, over 40 bøker for barn og voksne og utallige viser, og ble det vi i dag kaller megakjendis. Hans viser og forfatterskap treffer både små og store, og stadig kan du oppdage noe nytt ved ham, sier Brit da vi møter henne hjemme på Simenstad.

– Prøysen er særegen på mange måter. Han hadde en egen evne til å beskrive kvinner, og når en blir kjent med tekstene hans, skjønner en også hvor innsiktsfull han var. Han var en menneskekjenner – med mye humor og varme. Han klarte den vanskelige oppgaven å si kompliserte ting på en enkel måte. Prøysen har fremdeles mye å si oss.

Vokst opp med Prøysen
Tilknytningen til Prøysen har Brit hatt siden hun som liten jentunge satt med ørene klistret til radioens barnetime. Hun ble kjent med skikkelsene som Prøysen skapte, fra Teskjekjerringa til Helene Harefrøken, Bolla Pinnsvin og alle de andre. Selv er hun riktignok ikke oppvokst på Rudshøgda, men litt lenger nord, nærmere bestemt i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Skjønt Brit ble født 45 år etter Prøysen og vokste opp i en annen tidsepoke, skulle hun komme til å befatte seg mye med Prøysen profesjonelt. Med sin litteratur og kulturbakgrunn ble hun leder av det første Prøysenhuset i en sjuårsperiode.

– Jeg ble tidlig interessert i litteratur og fortellertradisjon. Oppveksten i et gjestfritt «mathus» ga meg interessen for gode råvarer, matlaging og det felleskapet et måltid gir. Disse verdiene har også fulgt meg siden, sier Brit, som i dag driver matservering og omvisninger på Simenstad, der hun bor med ektemannen Gisle Braastad og sønnen Peder

Måltider med mening
Brit er cand. philol med hovedfag i litteraturvitenskap. Hun har etnologi i fagkretsen og en særlig interesse for kulturhistorie. Spesielt er hun opptatt av måltider i vid forstand, det inkluderer alt fra håndarbeid, interiør, flott dekorerte bord, mat, drikke, felleskap og vertinnerollen. På Simenstad tar hun i bruk sine ferdigheter og kunnskap. Ikke minst kan hun lage mat, servere den – og snakke om den. Ett av hennes prosjekter er matservering og omvisning med Alf Prøysens forfatterskap som vinkling, sier hun.

Brit begynner bokstavelig talt med blanke ark når hun komponerer temamenyer. Hun studerer kokebøker, finner informasjon på nettet og bruker sin kunnskap og kreativitet. I forbindelse med prosjektet «Prøysen meny», har hun pløyd igjennom tekstene hans og funnet referanser der han skriver om mat. I tillegg har hun samlet historiske fakta fra distriktet, om folks spisevaner fra 1920–1950-tallet. Både på husmannsplasser og gårdene rundt. Den gangen var det i stor grad naturalhusholdning, og de var flinke til å utnytte ressursene. All mat ble laget fra bunnen av og fulgte sesongene, forteller Brit, som blant annet er mester i brødbaking. Hun lager gjerne 30 brød når hun først har fyrt opp den gamle bakerovnen på gården. Mengden av mat og rause fat har bestandig vært kjennetegn ved Simenstadkjøkkenet.

Djupe røtter på Simenstad
Simenstad er en innholdsrik gård med bosetting fra nær sagt tidenes morgen. Funn som er blitt gjort på gården, eksempelvis av spydspisser, økser og forseggjorte kvinnesmykker, vitner om dette. Man vet også at det har vært et tingsted der, og skriftlige kilder finnes allerede fra 1327. Brits ektemann, Gisle Braastad, kjøpte gården av sin onkel, og den gang var det 30 hus på stedet – medregnet husmannsplasser. Gården ligger i solhellinga, der våren kommer først, mens husmannsplassene ligger på høyden ovenfor gården.

Husmannsplassene langs Prestvegen ligger lenger nede i dalen, der det er mer skygge. De ligger også i skogkanten, der våren kommer sist, og består av små gråbrune stuer med eksotiske navn: Lybekk, Hamborg, Røde og Hviterussland og Prøysen. Her vokste altså Alf Prøysen opp, og fra Simenstad har du utsikt til både husmannsplassen og museet som er bygget til hans ære.

Museumsdirektør på egen gård
Da Brit sluttet som daglig leder på Prøysenmuseet, bestemte hun seg for å bygge opp sin egen bedrift og bli museumsleder på sin egen gård. Ektemannen Gisle driver kjøttproduksjon på gården som består av 500 mål dyrket jord og 1700 mål skog. Opprinnelig kommer han fra Braastad gård ved Gjøvik, og han møtte Brit på dans for 30 år siden. Han ble betatt av den energiske, pene og blide jenta i rød kjole, og med Gisle fikk Brit Simenstad med på kjøpet. En bedre og mer driftig partner kunne han ikke ha valgt, og i dag er Brit og Gisle blant Mjøsgårdenes mest erfarne selskaps- og kulturarrangører.