Bli med på en tidsreise!

Fra sal til sal

Jeg liker godt å vise fram Simenstad, som av mange benevnes som storgard.  Bygningene ligger majestetisk plassert i det frodige kulturlandskapet, husene har beholdt sin identitet og ekthet. Heldigvis er mye av det opprinnelige bevart, ikke minst de vakre dekorasjonsmalingene, ildstedene og møblene. Her tar jeg dere med fra sal til sal. Jeg forteller om livet på en slik gard før og nå, og dere blir kjent med oss som familie. Skjønnheten og autentisiteten i det vakre interiøret gleder jeg meg stort over, og deler det gjerne med andre.

Omvisning på Simenstad gir et bilde av livet på en storgard på Hedmarken før og nå.  Jeg tar dere med på en reise i tid. Folk som besøker oss har alltid mange spørsmål: -Hvorfor har Simenstad så store bygninger, flere saler og stuer?  Har Prøysen arbeidet på garden? Hvor bodde tjenestejentene og gardskarene? Hvordan var festlivet? Var det ball her? Og så er det mange som lurer på hvordan oppleves det å leve og bo her i dag.

Jeg er født i Sør-Fron i Gudbrandsdalen. Derfor dialekten som jeg har valgt å beholde, tross mange år i Ringsaker. Når du kommer til Simenstad og blant annet får omvisning i storstua med autentiske dekorasjonsmalerier fra 1790, blir det derfor ikke på Prøysens Ringsakermål. 

Kåserivandringen «Fra sal til sal» kan bestilles. Full omvisning tar en snau time. Jeg tilpasser meg den tida gruppa har til rådighet og har lang erfaring med å tilpasse stoffet til de ulike gruppene som besøker oss.

De fleste kombinerer omvisningen med måltid.

«…og såleis at framande gjerne kjem innom dørene der og aukar den rikdom som finst der før med alt det dei sjølve er»

Halldis Moren Vesaas

Fra sal til sal på Simenstad

Tekst: Brit Skurdal Braastad.

Hvorfor så store hus? Hvorfor så mange stuer og saler? 

Simenstad har to store hovedbygninger, der de fleste rommene er stasrom, la meg kalle det representasjonslokaler.  Hvorfor en slik disponering av rom? Husene ble bygd i siste del av 1700- tallet, i en god periode for landbruket.

Den gangen foregikk alt sosialt liv i hjemmene, ingen hoteller eller samfunnshus hvor feiringer kunne legges. Viktige overganger i menneskelivet – fødsel, giftemål, død ble gjerne markert med sosialt samvær. Bryllupet ble betraktet som den viktigste begivenheten og ble derfor sterkest markert. Ekteskapsinngåelsen var en sak som angikk både de unge, slekta og grenda.

Bryllup
Bryllup og også begravelser varte i 2-3 dager. Ved brylluper var det første dag invitert mye folk, slekt, naboer og venner i vid omkrets. Andre dagen var det bedt slekt og nærmeste naboer, og tredje dagen var det gjerne fest for alle som hadde vært med og hjulpet til med oppvartning, samt gardens folk. Mange måltider og mange gode hjelpere var nødvendig. Et par nabokoner var gjerne med som vertinner, og oppvartningen var det naboungdommer som var med på under ledelse av en kjøgemester.  De som bodde på husmannsplassene var nok med og hjalp til.

I kjøkkenet regjerte grendas storkokke, med en stab av kjerringer og jenter rundt seg. Store brylluper ble gjerne holdt i håvolen, før jonsok.

Hvordan ekteskap oppsto
Det var helst i brylluper ungdommen fant hverandre, tenk hvor få arenaer de hadde den gangen, det måtte være snevert utvalg. Før var det kanskje 80 % slekt en var sammen med. I dag er det gjerne omvendt. Venner kan hos noen være like viktig som familie, og i et bryllup kan det være 80 % venner, altså omvendt fra før. Familie og omgangsmønster er totalt endret.

Kjenner du uttrykket «Bearlag»?  Bearlaget var omgangskretsen de hadde. -Familien var de viktigste, naboer, slekt og venner med i bearlaget. Det var her ungdommene møttes, bearlaget ble ekteskapsbyrået.

Bryllup og begravelser
Til bryllup og begravelser ble det utsendt skrevne innbydelser til bearlaget, altså slekt, naboer og venner. Senere ble det vanlig å avertere begravelser, og de kom de som ville.  Ved store samlinger, plasserte de gjerne en stolpe under salen for å styrke golvet. Var anledningen bryllup, surret de et hvitt klede rundt stolpen, var det sorg ble stolpen kledd med sort.

Med barnedåp fulgte selskapelighet, men ved konfirmasjon var det ikke vanlig å ha større lag. Noen så på konfirmasjon som så høgtidelig handling at det ikke passet seg å ha selskap den dagen.

Musikk
Var det store ball eller fester, ble det engasjert orkester. Var det små samlinger, kunne husets folk bidra. På denne garden bodde en familie, en slekt slekt som var glad i musikk. På Simenstad er vi da på slutten av 1800- tallet og fram til mellomkrigstida.  Små huskonserter ble arrangert. I det rommet som nå er spisestua vår, var musikkrommet, her sto flygelet. Håken Simenstad spilte på det og musiserte mye sammen med Jarle Bjørnstad, som var lærer på Furu, barneskolen i grenda.

Balltradisjonen
De store gardene i Mjøsbygdene blir forbundet med ball. Ole Hersoug skriver i sine memoarer, (trykt i 1932) fra hjemgarden Hersoug i Gaupen, om perioden i siste del av 1800 – tallet, at ballene kunne være virkelig store,men at det var enkel traktering, så det gikk an å be mange om gangen. Kaffe og kaker da de kom, senere smørbrød, og ved private baller ble det servert dessert lenger utpå natta.

I de private juleselskapene spilte herrene kort, og damene pratet. Øl og dram til maten, aldri vin til maten. Kvinner og barn fikk dessert utpå kvelden, som bestod av fruktvin eller likør, kaker, epler og syltetøy. Varm mat var fast takst i slike selskaper, det var mange retter og mye innleid hjelp. 

Fruktdrikker fra egen hage
I slike selskaper var det tradisjon med ferdiglaget punsj til herrene, og bisp til damene. Bisp var en fruktdrikk, en forløper for gløgg. I mindre selskaper bruktes varm mat og toddy. Punsj, som også er en fruktdrikk, hørte med, og i Ringsaker blir det mye punsj framover. Storgårdene fikk store frukthager fra 1850 og framover.

Tryggve Andersens mesterlige roman “I Cancelliraadens Dage” skildrer embetsmannsmiljøet i Ringsaker i årene omkring 1800. Når herrene møtes, serveres punsj, og vi får innblikk i gamle drikkeskikker. Embetsmannsmiljøet i Ringsaker brakte med seg byskikker, og det er således ikke overraskende at punsjen er omtalt når det var selskapelighet i dette miljøet.

Punsj, som gjerne ble servert varm, ble laget av fem ingredienser, opprinnelig rom eller arak, vann, te, sukker og sitron. (Arak nytes i det østlige  Middelhavet og er en klar og farveløs drikk med smak av anis.). I flere av oppskriftene på punsj brukes både appelsin- og sitronskall. De som ikke brydde seg noe større om brennevin, drakk gjerne ripsvintoddy. Hjemmelaget fruktvin var også populært i siste halvdel av 1800 – tallet og fram til rundt 1950. Fruktvinen kom som følge av hageinteressen som utviklet seg fra midten av 1800 – tallet. Kanskje du har smakt stikkelsbærvin eller vin laget av rabarbra? Edle dråper, ikke sant? Det var kvinnene som la vin, og det var stor prestisje i kunsten å legge vin. Prestekonen Hanna Winsnes har mange oppskrifter på fruktviner i sin kokebok fra 1846.

Ringsaker ballene
Vi har prata om private ball på gardene. I 1890 ble Ringsaker landmannsforening stiftet. I alle år var de tradisjon med ball 1. nyttårsdag på forsamlingslokalet Tingvang ved Ringsaker kirke. Her møtte både gamle og unge opp, alltid i galla, og det gikk gjetord om at dette var ett av de stiligste i Opplandene. Storbøndene tok raskt etter de kondisjonertes selskapsskikker, slik at forskjellene ble ubetydelige. I selskapene på storgårdene kunne en observere siste skikker både når det gjaldt påkledning og mote, mat og drikke og dans. På Simenstad har vi tatt opp igjen den gamle balltradisjonen med nytt

Danseskikker
Vals, figaro, feier, fandango og firetur var nye danser som kom ved midten av 1800 – tallet. Og med de nye tonene fulgte danseorkestrene med. Her kunne menn fra ulike sosiale grupper delta. Innen ensemblemusikken var det visst ingen standsforskjell. Musikeren Lars Holo var mest kjent, ringsaksokning som komponerte mye fin musikk. Mjøsensemblet, som eksisterer i dag, spiller mye Holomusikk. Store Ree- valsen f.eks. er kjent. Nyttårsballet på Tingvang (ved Moelv) eksisterer fortsatt, men det er nå slutt på galla, og turdansene har ikke lenger plass, men de var med for inntil ti år sida. 

Alle ball åpnet med polonese og en liten vals tilslutt.  På private ball var det mannen eller eldste sønn i huset som førte opp polonesen, på nyttårsballet gjerne ordføreren, sorenskriveren eller doktoren. Senere ble det foreningens formann.

Ballet begynte ved 5-6 tida og varte til samme tid om natta, Holomusikken spilte som regel hver eneste natt fra annen dag jul til trettendagen, med unntak av nyttårskvelden.

Kokekjerringene
Hva serverte de den gangen? Det kom an på størrelsen på selskapet.Kaffe eller sjokolade da de kom, smørbrød lenger utpå kvelden med egg – sylte f.eks. Senere år ble det skikk med middag. Kokekjerringene, som folk kunne ty til når det var livets store dager- de er borte? De siste på Hedmarken var så vidt med ut 70 – tallet. Alma Svestad var den siste, hadde fulgt mange familier gjennom barnedåper, konfirmasjoner, bryllup, jubileer.

Da Vigdis og Per Eilif på Hoel gård giftet seg tidlig på 80 – tallet var Alma Svestad fortsatt sjefskokke. Men etter henne har det vært vanskelig å finne hjelp. Her på garden var det Ingeborg Madsstuen, fra en av husmannsplassene på Simenstad  som var sjefskokke ved de store anledninger fram til 1950.

Gleden ved å bruke de gamle stasrommene
Det er ei glede for oss å kunne få anledning til å bruke stuene og salene. Ja det er trist om det bare er i jula storstua skulle bli brukt, – og salene kanskje bare et par-tre ganger i våre liv, trolig ved konfirmasjon, bryllup. Vi er glad i å lage selskaper, det er jo derfor vi har valgt dette yrket, og ettersom vi har plass og system for å ha selskap, valgte vi å ha store lag både da vi fylte førti, femti og nå seksti. Vi hadde åtti gjester til Peders konfirmasjon, og kanskje kan vi få lov til å lage bryllupsfest for han og den eventuelt tilkomne når tida er der. 

I mellomtida får vi lage selskap for andre, og det gir mye glede å få lov til å dele livets store dager med folk. Gjester som kommer hit kommer for å ha det hyggelig, de har pyntet seg, har en forventning og tar fram sine beste sider. Jeg opplever at dette er en privilegert jobb fordi vi får dele så mye glede med andre. Når vi har valgt å bruke livet vårt på å sette i stand denne garden og har viet oss til livsoppgaven, er det jo meningsfylt å få dele med andre.

Livsoppgaven
Det er mye positivt ved det å ha en livsoppgave. Jeg tenker ofte på det. Noe av problemet for folk i dag er jo mangelen på tilhørighet og identitet. Gisle og jeg har knyttet vår identitet til hus. Er det riktig? Jeg tror det, for oss, det handler jo ikke bare om det materielle, men slekters gang, og tråder bakover og framover. Det er godt å kunne stå i en sammenheng. Heldigvis har vi hittil hatt helse og energi. Simenstad er avhengig av spreke folk, som greier å flyge trapper. Her er det ikke bygget som hotell, det langt å gå fra grovkjøkkenet og oppvaskrom i kjelleren og opp til salene.  To store bygninger skal settes i stand, ofte skal alle bordene ha blomster, hagen skal stelles, alle vinduene skal males med jamne mellomrom, vedlikeholdsoppgavene er uendelige. Men, vi har så stor kjærlighet til stedet og kan ikke tenke oss og et annet liv!