Velkommen til oss på Simenstad

Vertskapet og garden

Livets store dager

På Simenstad byr vi på matopplevelser basert på gardens ressurser og tradisjoner. Vi ønsker varmt velkommen til måltidsopplevelse i omgivelser med sjel og atmosfære. Mor i huset, vertinne Brit, har raus omsorg for hus, mat og gjester, mens far, bonden Gisle, steller godt med dyr og jord. Både senior og Peder junior tar gjerne på seg finskjorta og byr gjestene på en Braastad Cognac når privatpersoner og bedrifter vil markere livets store dager. 

Lar husene få skinne

De gamle bygningene er bygd for ei anna tid da det var større familier og mange som arbeidet på garden. Vi som er bare er en familie på tre, har ikke bruk for alle stasrommene. Sant nok er vi glad i å ha private gjester, men det er grenser for hvor mange feiringer tre personer kan ha gjennom livet! Derfor bruker vi hjemmet vårt på nye måter slik at husene skal få skinne. Og sist, men ikke minst – Vi får oppleve mye moro og glede!

Du har alle kvaliteter du trenger på Simenstad: historie, kultur, lokal mat, stedets magi, deg selv, din mann og ikke minst din sønn! Og du har utsikten over Løkjedalen, til Prøysenstua og ned til Mjøsa – praktfullt!

Anders Ole Hauglid

 Husfrua Brit

Jeg trives godt når jeg kan glede andre med velsmakende og overraskende måltider og vakre stuer pyntet til fest. Jeg er så heldig å ha stor pasjon for det jeg driver med og ønsker å by på meg sjøl. Det er «Itte no knussel», som det heter i fortellingen om Marte Svennerud. Jeg liker raushet og bugnende  fat. Min livshistorie kan du lese om i neste artikkel.

Bonden Gisle

Mannen min påstår han har verdens viktigste yrke fordi han produserer mat til folk og dyr. Han er glad i dyra sine og steller godt med dem. Gisle driver med kjøttfe, skog og kornproduksjon. I motsetning til fruen, som har minst 12 bunader, er det ikke mulig å få på husbonden bunad. – Nei, mannsbunaden her på flatbygdene, det er kjole og hvitt det, hevder Gisle. Når det kommer firmagrupper eller privatpersoner som skal ha selskapet sitt på garden, tar han gjerne på seg finskjorta og byr på Braastad.

 

Arveprinsen Peder 

Peder blir den åttende generasjonen i Gisles slekt på Simenstad. Han har stor kjærlighet til garden og ser ikke for seg å bo noe annet sted i verden enn akkurat her. Forandringer vil det bli, hevder han, men han ønsker å gå i noen av foreldrenes fotspor. Mor er spent! Det er mye en moderne odelsgutt må kunne både av praktisk og teoretisk art.

Peder har en forkjærlighet for nystrøken skjortesnipp, men stilen kan også skifte til buserull. Unggutten har studert markedsføring og reiseliv, og nå kulturminneforvaltning. Peder er dyreglad og hjelper gjerne til under kalvinga. Arveprinsen er fortsatt singel og leter etter prinsessa. Det hører også med for en Braastadkar å interessere seg for cognac, et tema den unge mannen har satt seg godt inn.

Å dele kulturarv og matglede med andre gir mye. Utgangspunktet vårt er kjærlighet til garden og historia

Simenstad –en levende gård

Trygg mat og god kvalitet

Garden Simenstad er på 2500 mål totalt, herav 500 mål dyrka mark. Her har vi korn og grasproduksjon, og det er godt med beiter, utmark og skog. Trygg mat av god kvalitet er bondens mål. Med en brukbar sommer, med passe av både regn og sol, kan jorda på Simenstad være opphav til nesten 200.000 brød.

I fjøset er det rundt 70 dyr med stort og smått, kjøttfe, det som kalles ammekyr. Kalvinga foregår fra påske og utover. Da er det livlig i fjøset. Dyra kan slippes ut i mai, og utelivet i skog og mark gir god smak på kjøttet. Avlsoksen Baldrian sørger for naturlig befruktning. Når dyra går ute, driver de landskapspleie. Dette er viktig, for der beitedyra blir borte, gror det til. Skogen har alltid vært en viktig ressurs for Simenstad. Gisle har alltid likt å være gardbruker.

Sagt om Simenstad

Utdrag fra boka Mjøsgårdene – skapt for selskapelighet.
Tekst av Ingeborg Sørheim

Nobelkjøkkenet, kaller hun husets hjerte på Simenstad. Inspirasjonen tilskrives ingen ringere enn nobelforfatterne Bjørnstjerne Bjørnson, Selma Lagerlöf og Sigrid Undset. Yndlingsforfattere alle tre, og like viktig; de har jo så vakre hjem! Og så vakre kjøkken! Den varmgule, støvete1920-tallsfargen på Simenstad er hentet fra Mårbacka, og det bare måtte bli en kremfarget Aga, som hos fru Lagerlöf. Et smykke i rommet, akkurat som lyspeisen fra 1700-tallet, som tross alt fremdeles dominerer i det nyrestaurerte kjøkkenet. Brit er Aga-misjonær også. – Dette er mer enn en komfyr, sier hun – dette er en livsstil! 

Gisle er mer sindig av seg. Han kjøpte Simenstad på Rudshøgda i Ringsaker etter sin onkel. Den gang var det tretti hus på gården. Halvparten av dem hørte til på husmannsplassene. 

Ikke alle store gårder er storgårder, og hvem som har bestemt hva som er hva, er noe uklart. Kriteriene er ikke entydige, dessuten varierer de fra distrikt til distrikt. Simenstad er i alle fall definert som storgård og har sannelig pondus til å være det. Vi regner med den har vært bosatt så langt tilbake det har vært folk ved Mjøsa. Det er mange funn på gården fra vikingtid; spydspisser, økser og forseggjorte kvinnesmykker. Vi vet at det har vært tingsted her, og skriftlige kilder finnes allerede fra 1327.

Også i dag er Simenstad en innholdsrik gård. Den er vel plassert høyt over Mjøsa, i solhellinga over Rudshøgda, akkurat slik Alf Prøysen beskriver det. Her breier storgårdene seg der våren kommer først, mens lenger ned, på skyggesida, helt i skogkanten, der våren kommer sist, ligger små grå stuer med eksotiske navn som Russland, Lybekk og Prøysen. Her vokste forfatteren opp. I dag ligger også Prøysenmuseet her for å fortelle oss om hans liv og virke. Brit var daglig leder der i ti år før hun bestemte seg for å bygge opp sin egen bedrift og bli museumsleder på egen gård. 

Gisle er fra Braastad gård ved Gjøvik. Brit fant ham på dansegolvet på Oppland Turisthotell for 28 år siden. Det er jo ikke helt tilfeldig hvem man velger. Brit er landhandlerdatter, oppvokstmellom butikkhyller ved et beskjedent trafikkert veikryss i Skurdalsgrenda i Sør-Fron, med folk ut og inn, foreldre som alltid sto til andres tjeneste, som behersket hva det skulle være av tradisjonskunnskap og -håndverk, og som hadde en sterk og selvsagt arbeidsmoral. Det blir brukbare gardkjerringer av slike. Gisle tok den pene, energiske, blonde og blide jenta i knallrød kjole. Brit tok Gisle og fikk Simenstad på kjøpet «med alle dens herligheter og forpliktelser», som det heter i gamle skjøter. Begge fikk en som var god til å danse. For Simenstads del kunne ikke Gisle gjort et bedre valg. På 1980-tallet var det ikke så mange her i landet som hadde forstand på hvilke skatter som gjemte seg i de to store 1700-tallsbygningene. Her var fantastiske stuer og saler. De var helt intakte, flere var gjennomdekorert av Anders Rud, 1800-tallets fremste dekorasjonsmaler på flatbygdene. Marmoreringer i trappegangen, ådrede stuer med strek- og sjablongdekor,imitert intarsia, eik og ask. Alt i en håndverkskvalitet som rett og slett ikke er å oppdrive i dag. Brit så verdien. Dette måtte hun dele med all verden!  

Anledningen bød seg i 1994 til OL på Lillehammer. Simenstad ble én av flere vertsgårder i regionen. De fikk en skikkelig kickstart som gjestegård. Helt ferske i gamet skulle de ha Europas kulturministre, seksti i tallet, til treretters middag. Først da ministrene med følge ankom, viste det seg å være like mange sjåfører. Det var tjue kuldegrader! De måtte få mat og husly de også. I slike situasjoner er det greit å være døl og kunne øse av generasjoners oppsamlete sinnsro og gjestfrihet. Sjåførene ble tatt hånd om på beste vis, og Åse Kleveland sendte julekort i flere år etterpå. 

Nå er Brit og Gisle blant Mjøsgårdenes mest erfarne selskapsarrangører, og Brit har gjort vertinnerollen til sitt yrke og sin styrke. Her behandles alle gjester som om de skulle være deres egne private. Det er de jo også. For gjestene blir opplevelsen både intim og høytidelig. De fleste av Mjøsgårdenes vertinner må se seg slått av Brit i ulike grener som stivede duker og gardiner, hermetiske plommer og pærer, bakerovnsbrød og -kaker, blant annet. Tradisjonskunnskapen er håndbåren, hun gjør dette med den største selvfølgelighet, i den grad at hun nesten glemmer å fortelle gjestene med hvilken flid maten er høstet, konservert og tilberedt.